Jeg sliter fortiden veeeldig. Det er mye som skjer. Mange møter. Mye jobb som inkluderer i disse møtene.. Og lite tid. Tid til at alle planene skal gå opp i opp. Det skal jo være tid til jobb, familie, venner, kjæreste og barn, hvordan?! Joda jeg får det til å gå opp og det er egentlig ikke sååå mange møter, det bare føles slik fordi ettermiddagene er veldig korte når en har barn, og det er som regel slik at alt som skal hende - det hender på en og to uker i slengen. På toppen av dette skal en få ha tid til både matlaging, kvalitetstid, lekser, trening, venner (for både de små og de store) og husarbeid.. også har vi egentiden på kvelden som for det meste består i husarbeid, men som også skal bestå av egenpleie og avslapping.. så ofte så går det mindre viktige husarbeidet ofte videre til helgen - slik at jeg faktisk får slappet av på en ellers så hektisk ukedag.
Så har vi denne hodeverken som skal komme og ødelegge for meg oppi dette. Der jeg har hatt dager jeg ligger strak ut og greier ikke gjøre noe, det er vondt nok å reise seg bare for gå på do.. Jeg ligger i mørket og ikke gjør på noe. Bare tenke og ligge i ro er vondt i hodet. Og det kjennes ut som om noen er alvorlig stygg med meg. Det er tiltak å hente smertestillende og medisin til hodet. Kvalmen som er der og presser på. Alle de gangene jeg egentlig skulle spydd, men det kommer ingenting.. Og samvittigheten går til alt som skulle vert gjort og de plassene jeg eventuelt skulle vert den dagen det skjer. Heldigvis har jeg ikke for mange av de dagene der det er så forferdelig, jeg har dager jeg greier å redde det før det blir slik - men når det skjer det er rett ut helt jævlig!
Er det bare jeg som føler ukene bare flyr avgårde slik?? Og sitter igjen med en følelse av å ha gjort alt for lite, men samtidig alt for mye av de mindre viktige tingene?
De viktigste av tingene er jo faktisk kvalitetstid!
